«Frelsesarmeen Hundre år i Norge» er en dokumentarproduksjon av Penelope Film AS. Filmen ble utgitt rundt organisasjonens 100-års jubileum, i 1989, og er et historisk tilbakeblikk på de oppturene og nedturene som har funnet sted det siste århundret.

Handling

I løpet av filmen treffer vi en rekke mennesker som er aktive i Frelsesarmeen i dag, samt en del tidligere offiserer, som fungerer som tidsvitner fra perioden hvor organisasjonen etablerte seg i Norge. Arkivbilder viser organisasjonens spede start og gradvise utvikling.

Etablering av Frelsesarmeen i Norge

Frelsesarmeen er et kristent kirkesamfunn som setter veldedighet i fokus. Samfunnet har «suppe, såpe og frelse» som slagord, og bruker en gryte til å samle inn penger til gode formål. Frelsesarmeen har avdelinger i 126 land, og er kjent for sine mange suppekjøkken og herberger. Samfunnet ble grunnlagt av det kristne ekteparet Catherine og William Booth i London 1865. I starten gikk de under navnet «Christian Mission» men endret dette til «Salvation Army» i 1878.

Inntoget av Frelsesarmeen og andre kirkesamfunn i Norge kom i etterkant av opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1849, som dermed åpnet for at frikirkelige, lutherske kirkesamfunn fritt kunne utøve sin virksomhet. Allerede i 1879 ble Frelsesarmesoldater observert i Son, men motstanden mot alternative kirkesamfunn til statskirken var fremdeles stor, og ni år skulle gå før samfunnet etablerte seg i Norge.

Mot slutten av 1880-årene eksisterte deg en annen Kristiania(Oslo)-basert gruppe kristne som kalte seg «Den kristne Allianse». Gruppen bestod av en rekke prominente medlemmer, inkludert urmaker Gerrar, bokhandler Hubert, postmester Jørgensen og garvemester P. Th. Halvorsen. Gruppen hørte rykter om Frelsesarmeen, og kontaktet Hanna Ouchterlony som ledet samfunnet i Stockholm, for å be henne etablere samfunnet også i Norge. Ouchterlony sendte i 1887 stabsoffiser A. G. Segersteen til Kristiania for å ta kontakt med «Den kristne Allianse».

Segersteen overtalte Halvorsen til å bevilge en tomt til Frelsesarmeen, og deretter gikk det så og si av seg selv. 22. januar 1888 kom samfunnet offisielt til Norge, i ledelse av Ouchterlony, og første menighet ble grunnlagt på Grønland i Kristiania. Den norske frelsesarmeen tok mottoet «Norge for Kristus».

Fremvekst og popularitet

Frelsesarmeens spede start er langt fra imponerende, og bestod bare av fire mannlige og fire kvinnelige offiserer, under ledelse av kommandør Hanna Ouchterlony. Likevel var interessen for det nye samfunnet stort, og både åpningen av lokalet og de første møtene fikk stor avisdekning. Frelsesarmeens gospel spredte seg raskt over Norge, og andre korps ble åpnet allerede samme år, i Arendal. Mot slutten av det første året var det opprettet ytterligere åtte korps, og antall offiserer vokste til 30 personer. Innen Frelsesarmeen hadde rukket å feire 25-årsjubileum i Norge fantes det hele 93 korps, spredt over landet.

Mottakelsen av de ulike korpsene på de ulike stedene var mildt sagt blandet. Samfunnes popularitet i Drammen var så stor at politiet måtte holde ro og orden i den tilstrømmende folkemengden. I sterk kontrakst ble samfunnet mottatt med steinkasting i Bergen, hvor samtlige 144 vindusruter i korpslokalet ble knust. På andre steder moret folk seg med å slukke lysene i lokalet mens møtene pågikk og vet ett tilfelle ble det meldt om at ovnen ble sprengt i stykker med dynamitt.

Organisasjon

Frelsesarmeen er bygget opp i militært format. Øverstkommanderende på verdensplan er Generalen, som har hovedkontor i London, sammen med stabssjefen (nestkommanderende)

og de internasjonale sekretærene. Hver av de internasjonale sekretærene har ansvar for sin del av verden. Generalen er valgt av «Det høye råd», en samling arméledere fra hele verden.

I dag har Frelsesarmeen etablerte samfunn i 126 land, og er (etter FN) verdens største formidler av veldedighet og sosial hjelp.